Artene

thumb_junglefowlBeskrivelse: Gallus varius, kjent som Green Jungle Fowl, på norsk paradishøns,  er en av to endemiske arter(arter med geografisk liten utbredelse) av jungelhønsene i Indonesia (Delacour, 1964). Den andre arten er G. gallus som antas å være stamfar til tamhønsene. Paradishønsene har i stor grad forblitt en vill art selv om den har vært kjent i lang tid som prydfugl på grunn av sin skjønnhet og sitt unike kallerop, spesielt blant folk på Java, Madura og Bali. 

thumb_berberhons1Beskrivelse: Berberhøns er rund i formen, med en grå-brun rygg, grått bryst og lys brun buk. Ansiktet er lys grå med et bredt rødbrunt felt på sidene av halsen. Det har rødbrune striper med hvitt på flankene og røde ben. Når forstyrret, foretrekker den heller å løpe enn fly, men om nødvendig flyr den en kort avstand.  Den er nært knyttet til dens slekting i vestlige Europa, rødhøns ( Alectoris rufa ). Kjønnene er like, hannen er såvidt litt større en hunnen. I tillegg får hannen sporer.  Berberhøna spiser et bredt spekter av frø samt insekter.

kappandBeskrivelse: Dette er en liten and med bleke, spraglete grå fjær i hele kroppen og med rosa nebb og rødlige øyne. Svingfjærene har grønt og svart i seg, kantet med hvitt. Hunnen er litt mindre, blekere i farge og mindre flekkete enn hannen. Størrelsen er ca 35 cm, vekten 316-502 gram. Mange ender har høy dødelighet i løpet av hekkesesongen, men fordi begge foreldrene passer andungene, dør færre avkom. Kappanden er gode foreldre og vil ofte aggressivt forsvare ungene sine mot større fugler.

sebrightOpprinnelse:  Sebright er oppkalt etter dens oppfinner, Sir John Saunders Sebright .  Sebright er en av de eldste registrerte britiske "ekte" dverger (mao det er en miniatyr fugl uten tilsvarende stor fugl som er i slekt), oppdrettet i det 19. århundre gjennom et avlsprogram utviklet for å produsere en prydhønsrase.

Det var den første fjørferasen til å ha sin egen spesialistklubb for entusiaster, Sebright høns  ble godkjent til å stille på fjørfeutstillinger ikke lenge etter sin etablering. I dag er de blant de mest populære av dvergraser. Til tross for deres popularitet, Sebrights er ofte vanskelige å avle, og arven av visse unike egenskaper rasen bærer har vært studert vitenskapelig. Som en i stor grad dekorativ kylling, legger de små, hvite egg og er ikke holdt for kjøtproduksjon.

rodhodeand2Beskrivelse: Rødhodeanda er en relativt stor dykkand. Den voksne hannen er umiskjennelig. Den har et avrundet oransje hode, rødt nebb og svart bryst. Flankene er hvite, ryggen brun, og stjerten svart. Hunnen er hovedsakelig blek brun, med mørkere rygg og isse og et hvitaktig ansikt. Lengden er ca 58 cm, hannen veier ca 1.1 kg og hunnen ca 950 gram.

 

Dette er selskapelige fugler,  de danner store flokker om vinteren, ofte blandet med andre dykkender. De lever hovedsakelig av mat de finner ved dykking eller dabbling(søking i vannoverflaten). De spiser vannplanter, samt små fisk og smådyr som lever i vannet.

ildryggfasan1Beskrivelse: Den iøynefallende Pompongfasan-hannen er mest kjent for sin uvanlig lange topp av lilla-svart fjær, som blir opp til 9 cm i lang og blir stående opp når fuglen er opphissset. Bryst, nakke og øvre rygg er stort sett grå med veldig fine bølgelignende band. Buken og hodet er svarte med hodet dekorert med store purpur-røde ansiktslapper .

Det engelske navnet "Siamese fireback" refererer til den gule fjærdrakten i midten av ryggen, en funksjon som deles med andre firebacks. Hunnen er også ganske forskjellig fra andre Lophura høner, mest merkbart er svart øvre vinge og sentrale halefjær, dristig stengt med grå-hvitt . Fjærdrakten er ellers mest lys kastanje-rød, og hodet er grå-brun med mindre rød ansikts lapper enn hannene og ingen synlig topp.

malaysiskBeskrivelse: Hannen er 50 til 53,5 cm lang, hunnen 40-45 cm. Rust-brun, påfugl-fasan med topp. Vingene er 20-21 cm lange, de veier fra over 600 til nesten 700 g. Hunnen er litt mindre enn hannen, med et merkbart kortere hale, som måler ca 40 cm totalt, halen dens er litt mindre enn 20 cm lang. Voksen hunn veier ca 450-550 g.

Den territorial-hevdende lyden på hannen er høyt, sakte, melankolsk puu pwoii. Også plutselig eksplosive kaklende, over til strupeklukkende: tchi-tchi-tchao-tchao Wuk-Wuk-Wuk-Wuk-Wuk. Denne arten regnes som sårbar fordi den har gjennomgått en rask bestandsnedgang og den lille populasjonen blir stadig mer fragmentert med progressiv erosjon av det spesialiserte låglands skogshabitat den lever i.

zebradueBeskrivelse: Zebraduen er en rolig og fredelig due. Den er populær som burfugl over hele verden. I Thailand oppdrettes det zebraduer på gårder til salg til husstander i landet. Det er en utbredt oppfatning i Thailand at det å ha en sebradue i hjemmet vil bringe familien lykke. Lyden er så spesiell at de har kurre-konkurranser hvert år i Thailand.

Zebraduer er større enn diamantduer. Der veier mellom 50 og 60 gram, mens diamanter veier mellom 28 og 40 gram. Zebraduens kropp virker kort og stumpete når sammenlignet med diamantduens lange, slanke kropp. I fangenskap er det ofte rapportert at sebraenduen er en rolig, stille fugl som liker å sitte i et avsidesliggende sted for en tid, og ikke flytte på seg.  Zebraduer kan være ganske territorielle overfor andre duer i volieren.

loepeandBeskrivelse: Indiske løpeender er en uvanlig rase av domestiserte ender(tamender). De står oppreist som pingviner, og fremfor a vagge løper de. Hunnene legger vanligvis  rundt 150-200 egg i året eller mer, avhengig av om de er fra stammer av utstillingsdyr  eller bruksstammer.

welsumere
Foto: Lone
Historie: Welsumer stammer fra Nederland.  De finnes også som dverg. Utgangspunktet var blant annet Rhode Island red og Barnevelder. Rasen ble framavlet i Nederland på begynnelsen av 1900-tallet, og vist første gang i 1921. Den er oppkalt etter den lille byen Welsum i Nederland.  

 

svanegaasBeskrivelse: Svanegås er stor en stor gås med lang hals, 81–94 cm lang, den veier 2.8–3.5 kg eller mer, bare grågås er tyngre. Det finnes en domestisert utgave av svanegåsen, kinesisk svanegås, også afrikansk gås er en domestisert utgave av svanegås. Den mest synlige forskjellen på den ville og den domestiserte er knoppen på oversden av nebbet hos den domestiserte. Det er likeså forskjell i temperament.

 Kjønnene er like, men hannen er litt større. Lyden fra den er et høyt trukket ut og stigende honking aang. Varselropet er lignende, men et mer grovere honk som kommer to eller tre ganger med korte mellomrom.

Besøkende nå

Vi har 88 gjester her nå

Annonser fra Google